Har du selvmordstanker og selvmord?

Dersom du tenker at du ikke lengre vil leve, gi noen en sjanse til å forstå hvordan du har det. Å snakke om det kan være det første skrittet på veien for å få det bedre. Se helsenorge sine sider Ta selvmordstanker på alvor

Snakk med noen du stoler på
Hvis du har det vanskelig kan det hjelpe å snakke med  en person du stoler på. Det kan  for eksempel være et familiemedlem, en nær venn, trener, nabo eller fastlegen, helsesykepleier, lærer, imam eller prest.

Å snakke om selvmordstanker er å gjøre noe med det
Er du usikker på hva du skal si og hvordan du skal starte samtalen, kan du bruke noen av tipsene i linken på helsenorge sin side:

Hvordan skaffer du profesjonell hjelp?
Det finnes mange steder du kan få profesjonell hjelp og god behandling. Hvor akutt situasjonen er har betydning for hvem du skal kontakte. Ring 113 hvis det er fare for liv og helse.

Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

Mental Helse: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her finner du flere hjelpetelefoner og chat-tjenester som kan være til hjelp når du har det vanskelig.

For barn og unge:

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21
SnakkOmPsyken.no: Chattetilbud drevet av Blå Kors

Er du bekymret for at en du kjenner har tanker om å ta sitt eget liv? Det kan være ubehagelig og vanskelig å snakke om selvmordstanker, men det er ikke farlig. Det å snakke om selvmordstanker kan redde liv.

Se siden til helsenorge om flere råd Er du redd noen du kjenner skal ta selvmord? - se Helsenorge

Barn og unge lærer stort sett om selvmord via venner, media og vil ofte overhøre samtaler mellom voksne som ikke er beregnet på barn. Barn trenger saklig informasjon om selvmord fra trygge voksne. Ved å snakke med barn om selvmord viser du at dette er et tema det kan snakkes åpent om i familien.

“Livet på timeplanen” er en ressursside rettet mot deg som har barn i skolen og for ansatte i skolen. 

Det kan være flere grunner til at du blir bekymret for barnet eller ungdommen. En bekymring kan enten vokse over tid eller komme fordi du har en mistanke om at noe har skjedd.

Det er ikke uvanlig at barn og ungdom unngår å fortelle foresatte og andre voksne om hva som plager dem eller hva de har vært utsatt for. Evne til å sette ord på følelser er avhengig av modenhet og alder; jo yngre barnet er desto større sjanse er det for at uro, ubehag, angst eller frykt kommer til uttrykk gjennom atferd. Tenåringer kan stenge foresatte ute og avvise forsøk på kontakt. Barn og unge kan fantasere om reaksjoner dersom de forteller hva de føler og tenker. De kan være redde for å bli straffet, få kjeft, ikke bli forstått eller at foresatte selv kommer i vanskeligheter, enten overfor politi, skole eller barnevern.

Foresatte kan oppleve fortvilelse, frustrasjon og sinne når kontakt med eget barn og ungdom ikke skaper trygghet og gir oppklaring i en bekymring man kjenner på. Følelse av maktesløshet som foresatte kan være vond. Dersom man ikke har kjennskap til hvor man kan henvende seg for å søke råd eller veiledning kan dette på sikt skape en uheldig dynamikk i familien.

En bekymring kommer ofte som en «dårlig magefølelse», en anelse om at noe ikke er som det skal. Du kan for eksempel bli bekymret hvis:

• barnet gjør eller sier noe du reagerer på som ikke er vanlig at barnet gjør
• barnet har en atferd eller en språkbruk som du ikke kjenner igjen
• barnet blir uvanlig taust og trekker seg unna situasjoner som vanligvis forbindes med noe positivt som for eksempel sosial omgang med venner, fritidsaktiviteter, skole

Mange barn som opplever noe ubehagelig eller vanskelig viser ikke tydelige tegn på at de har blitt utsatt for noe. Hendelser som kan føre til endret atferd eller oppførsel  

• vold eller overgrep
• mobbing og trakassering (fra medelever, fra andre i omkretsen rundt barnet, fra voksne)
• utestengelse
• trusler (direkte eller mer skjulte trusler)
• tap av omsorgspersoner (som ved dødsfall, alvorlig sykdom, skilsmisse)
• nye familiekonstellasjoner (mor eller far finner ny partner, gifter seg på nytt, får barn)
• tap av venner (etter for eksempel konfliktsituasjoner, sjalusi, nye gruppedannelser, flytting)
• brudd med kjæreste

De kan også oppleve usikkerhet rundt:

• egen seksuell legning, kjønnsidentitet
• religionstilhørighet
• familietilknytning (som adopterte barn)

Det finnes ingen utfyllende liste over mulige utløsende situasjoner eller hendelser og det er viktig å vite at situasjoner som voksne kan definere som bagatellmessige, kan oppleves livsviktige for barn og unge.

Barn og unge kan gi ulike tegn og signaler når de har det vanskelig. Noe er også aldersavhengig og kan sammenfalle med normalutvikling, som for eksempel overgang til pubertet.

Dersom du observerer følgende, kan det være grunn til å ta det videre enten med barnehage/skole, skolehelsetjenesten, eller fastlege.

• barnet endrer atferd enten brått eller over tid
• trekker seg tilbake
• blir innesluttet og trist
• gråter og viser motstand mot å gå i barnehagen eller på skolen
• fremstår engstelig eller redd
• går fra å være utadvendt til å bli innadvendt
• har utagerende atferd, blir sint, skriker, slår, kaster gjenstander
• har seksualisert atferd, er opptatt av kjønnsorganer, vil snakke om rumpe, tiss, tegner seksuelle handlinger
• får nye venner som du ikke involveres i
• viser risiko-atferd på nett som chatting med fremmede, seksualisert atferd (for eksempel legge ut bilder av seg selv naken eller andre handlinger som vekker din bekymring)
• endrer bruk av sosiale medier som sletting av profiler, bruker mindre tid på eller unngår sosiale medier
• endrer klesstil som bruk av store gensere som skjuler kroppen
• har sår eller kutt på armer, lår, mage som ikke lar seg forklare

Kroppslige signaler

Observerbare endringer kan også være knyttet til hva barnet eller ungdommen uttrykker gjennom kroppslige signaler som ikke tidligere har vært tilstede

• Klager over vondt i magen
• Mye hodepine
• Vondt i ryggen eller muskler og ledd
• Eksem og utslett som oppstår plutselig
• Mye trøtt og utmattet
• Mindre appetitt eller overspiser
• Går mye ned eller opp i vekt

Følelsesmessig og sosiale signaler

• Har vansker i relasjon til andre som for eksempel havner ofte i konflikter eller trekker seg unna venner
• Konsentrasjonsvansker
• Oppmerksomhetsvansker
• Urolig og rastløs
• Irritabel

Hvis barnet forteller deg om vonde hendelser

• Det er fint om du tar deg tid til å lytte, noen ganger krever det en porsjon tålmodighet fra foresatte da barnet eller ungdommen ikke umiddelbart forteller hva som er galt
• At du viser at du er der for barnet skaper trygghet
• Prøv å ikke vær dømmende eller belærende
• Om du tar barnets utsagn på alvor så kan det hjelpe dere som familie til å få avklart hva som har hendt

Du kjenner barnet best.

• Ikke vær alene med bekymringen din.
• Ta kontakt med barnehage eller skole og fortell om dine bekymringer, spør om det er observert endringer hos barnet av personalet, om det har vært samtaler mellom personalet, om det har vært rapporteringer til ledelse.
• Dersom det også er bekymringer i barnehage/skolen/SFO så be om et møte for oppklaring.
• Skolehelsetjenesten kan også involveres og således være en viktig støttespiller.
• Det er personalets ansvar å sørge for at ledelsen er orientert og involvert.
• Be om at møter blir referert slik at du har anledning til å kommentere i etterkant, samt samle nødvendig dokumentasjon.
• Som forelder skal du involveres i tiltak som iverksettes. Bli enige om hva dere bør gjøre videre for å hjelpe barnet, og hvem som bør involveres i det videre arbeidet.
• Det kan være til støtte å få én kontaktperson du kan forholde deg til og snakke med på telefon og epost.
• Avdekkes det behov for mer hjelp så kontakt fastlegen for eventuelle henvisninger til spesialisthelsetjenesten.
• Hvis du har mistanke om at barnet ditt er utsatt for vold eller seksuelle overgrep skal du melde bekymring til politiet eller barnevernstjenesten.
• Politiet har egne fagpersoner som er eksperter på samtaler med barn.
• Prøv å unngå å google symptomer på nett da dette kan skape mer usikkerhet og utrygghet hos deg som forelder. Ta kontakt med fagkyndige og helsepersonell som kan gi deg konkrete tilbakemeldinger og råd.

• Bergen legevakt
• Helsestasjon og skolehelsetjeneste
• Barneverntjenesten
• Barne- og familiehjelpen (BFH)
• Psykolog, råd og veiledning i barne- og familietjenesten
• Familiens hus i fire byområder
• Bergen og omland familiekontor
• Mobbeombudet  for Vestland
• Statens barnehus Bergen
• Voksne for barn
• Barneombudet
• Fastlegen 
• BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) (Krever henvisning fra fastlegen)
•  

Denne filmen viser et eksempel på hvordan en samtale mellom lærer og en elev i selvmordsfare kan være. De medvirkende er skuespillere. For mer informasjon se www.livetpatimeplanen.no. Filmen er laget av Peter Solnør
Filmmaker // Photographer